Apricale

Apricale er vår naboby i nordvest.  I luftlinje er det bare ca 1,5 km mellom de to landsbyene Apricale og Perinaldo, og fra takterrassen vår har vi god oversikt over denne byen, som vi bokstavelig talt ser rett ned på. For selv om avstanden i luftlinje er liten, ligger Apricale ca 300 høydemeter lavere enn Perinaldo, og vi kan derfor beskue hele byen i fugleperspektiv.

Vi hadde vært i Apricale en regnfull dag for 2 år siden, og bestemte oss for at det var på tide med et nytt besøk, men denne gangen i solskinn.

 

Veien mellom Perinaldo og Apricale er en histore i seg selv.  Den ca 10 km lange veien er en av de smaleste og mest uoversiktlige veiene jeg noen gang har opplevd.  Den bukter og slynger seg langs fjellsiden og er knapt bred nok for èn bil av litt størrelse. Det er ingen sikring mot ytterkanten, hvor det går rett ned i dalbunnen.  Her og der har steiner rast ned i veien fra fjellsiden på oversiden, og andre steder har deler av veikanten rast ned i dalen.  Det er bokstavelig talt bare en asfaltert fjellhylle du kjører på…

Vi har kjørt der før, med bil, og jeg sitter alltid med hjertet i halsen, mens svetten renner.  Hva hvis vi møter en bil? Ja, da er det å rygge til man kommer til en av de ørsmå utvidelsene av veien, hvor to biler med centimeters klaring og en stor porsjon velvilje kan passere hverandre. For å gjøre hverandre oppmerksom på at det nærmer seg en bil bak svingen, tutes det heftig, og du kan høre tuting i hele dalsiden der bilene snegler seg fram i de smale og bratte hårnålssvingene.

Denne gangen bestemte vi oss for å sykle! Og bare for å si det, der er ikke plass for en bil å passere en sykkel, så hver gang det kom en bil, måtte vi av sykkelen og ned i grøfta…

Vi la optimistisk i vei nedover dalen.  Langs Strada della Olivio (Olivenveien). Det ble mange stopp, dels for å slippe forbi biler, men mest for å fotografere den fantastiske naturen.  Og selv om bremsene gikk varme i de bratte nedoverbakkene, hadde vi en fantastisk flott tur fra Perinaldo til Apricale.

Vel framme i Apricale parkerte vi syklene i utkanten av byen, og gikk innover i de trange, smale og bratte gatene, som har stått uforandret siden byen ble grunnlagt i det 10. århundre!  Selve byen er et fantastisk skue, bygd rundt borgen på toppen og nedover i det bratte fjellterrenget. Gatene og gangveiene omkranses av høye, smale steinhus, ofte med overbygde arkader, så det er lite lys som slippes inn i de trange smugene.  Byen framstår med en middelaldersk atmosfære og det er nesten så du føler deg satt flere århundrer tilbake i tiden når du går gjennom de smale gatene og opp og ned de bratte trappene i byen. 

Den flotte og luftige torgplassen på toppen av byen omkranses av den gamle borgen, kirken med mange hundre år gamle freskomalerier, rådhuset og høye, gamle bolighus. Freskomalerier kan for øvrig også ses på husvegger i de smale gatene rundt i byen. 

Trange gater gir krevende parkeringsforhold

Men selvsagt, livet har gått videre også i denne byen.  Bl.a. har turister i hopetall funnet fram til byen, og i tillegg til landsbruk er nå turisme den største inntekstkilden for byen.  Byen er også en yndet møtested og oppholdssted for kunstnere og musikere, og gjennom året arrangeres flere ulike festivaler, som musikkfestivaler, matfestivaler, religiøse festivaler og ikke å forglemme den årlige pantomimefestivalen, som preger byen med store fargerike bannere hengende fra borgmurene på torgplassen.

Byen er en del av den nasjonale ”Citta del Olio” og er rangert som ”Borgi più belli d’Italia” (en av de vakreste byene i Italia). Så byen er vel verdt et besøk, enten det er med bil (skrekk og gru), med sykkel (flott nedover, men gruelig bratt på tilbakeveien…) eller på annen måte som måtte være hensiktsmessig!