Piemonte - vindruer - innhøsting

Et av målene våre denne høsten var å få delta i innhøsting av vindruer i Piemonte. 

På grunn av mye varme og lite fuktighet denne sommeren og høsten, ble druene ekstra tidlig modne dette året. Dette skulle vise seg å være til vår gunst.  Da vi tok kontakt med Eli Anne og Frode, et norsk par som har drevet vingården Tenuta il Sogno utenfor San Marzano di Olivetti litt sør for Asti i nesten 10 år, var svaret at ja, de hadde bruk for ekstra plukkerhender. Så vi var velkomne.  Årsaken var nettopp dette at høsten kom tidlig og de faste plukkerne var ikke kommet enda.

Med store forventninger forlot vi de liguriske olivenlunder til fordel for noen dager i de piemontesiske vinmarker.

Vi kom til Tenuta il Sogno (som oversatt til norsk betyr noe sånt som drømmen om en gård/landeiendom) sent søndag kveld. Innhøstingen på gården hadde da allerede pågått i 4 dager, og bl.a. var syrah og amici-druene kommet i hus.  Vi skulle være med å høste barbera og nebbiolo.

Kl 8.00 mandag morgen var vi klare til innsats, og etter et kort innføringskurs var vi i gang.  Vinstokkene var et fantastisk skue, med flotte, saftige og søte druer i store, faste klaser.  De var en regelrett fryd å høste.  Sammen med oss plukket eierne selv og hennes far. I 10-tiden kom resten av plukkergjengen, norske venner og venners venner av eierne, som bor og/eller var på besøk i området.  Totalt var vi 9 plukkere i sving denne mandagen. Og med så mange plukkere ble kassene raskt fylt. 

For de som har plukket jordbær, poteter, tyttebær, blåbær, eller enda til multer, i norske skoger og åkrer, - ingenting kan sammenlignes med å plukke disse flotte, faste drueklasene.  Bare å kjenne at de slipper grenen og legger seg ned i hånden din! Og å tenke på at disse druene skal bli til deilig drikke til fryd for ganen. Utrolig morsomt å få være med på dette! Få se og lære om hele prosessen fra vekst til pressing.

 

De vinmarkene vi plukket på, lå i en relativt bratt skråning rett ovenfor gården til Eli Anne og Frode. Så etter at kassene var fylt, måtte de trekkes ned til der hvor traktoren kunne klare å komme opp i bakkene. Hengeren ble fylt til randen og vinbonden selv kunne kjøre druene ned til gården for videre pressing. I time etter time svingte han den lille traktoren med opp og ned mellom vinmarkene. Etter hvert som de ble fraktet ned ble druene presset og fylt over på store ståltanker og eikefat, alt etter druetyper og lagringsalternativ.

Etter en god arbeidsøkt var det tid for lunsj – og smaking på ulike viner selvsagt. Bonden hadde funnet fram viner fra egen produksjon og fra andre vinbønder i området. Lunsjene i Italia er lange, ofte dagens viktigste måltid. Og lunsjene under innhøstingen er i så måte ikke noe unntak.  Det ble et langt deilig avslappende måltid med god mat, god vin og hyggelige samtaler rundt bordet.  Etter 2-3-4 timer avsluttes lunsjen med grappa! Siden vi var på en vingård, var det selvsagt gårdens egen grappa som ble smakt på..

Etter lunsjen, i stekende sol og fortsatt litt susete i hodet etter den lange og fuktige lunsjen, gikk vi på igjen og høstet det som var igjen av freisa-druer. Da var alt i hus med unntak av druer fra 2 vinmarker – og de skulle tas neste dag.

Så, tirsdag var det på’n igjen. Da skulle selve ”kronjuvelen” høstes – Barberadruer på vinstokker fra 1928.  Disse druene er utgangspunktet for gårdens fineste viner, som først kommer i markedet om 5-6 år.  Lengre rader enn de vi høstet på mandag, og i et dels mye brattere terreng.  I motsetning til i Liguria terraserer ikke piemonteserne terrenget.  Terrenget er riktig nok ikke så bratt som i Liguria, men det absolutt bratt nok i Piemontes åser. Uten terrasering blir jordene såpass bratte at man ikke kan kjøre landbruksmaskiner der, og man må derfor belage seg på menneskekraft. Så vi klatret opp bakken og gikk på med krum hals. Etter kort tid kom resten av plukkegjengen fra gårsdagen, denne gangen også supplert med en ekte Zulu-prinsesse!

Plukkingen gikk som en lek og snart var alle de flotte barbera-druene i hus.  De eneste druene som nå gjensto var en mark med særdeles flotte nebbiolo-druer.

Nebbiolo er ikke hvilke som helst når det gjelder vindruer. Det er disse druene som danner utgangspunkt for både nebbioloviner (selvsagt), men også barolo og barbaresco.  Og ikke nok med det, men disse vinene (i hvert fall på gården til Eli Anne og Frode) skulle bli såkalt ”pure feet” vin, dvs vin fra beintråkka druer!

Ifølge gamle legender skal druer beintråkkes av jomfruer i måneskinn. Imidlertid var det lite måneskinn midt på dagen, og enda færre jomfruer.. Så hva gjør man da? Jo, man tager det man har, og det var damene som hadde vært med på plukkingen – undertegnede kvinnelige del av dette plukkerteamet inkludert!  I mellomtiden hadde gården fått (avtalt) besøk av skribenten Bibbi Børresen med sin mann Klaus Hagerup (en ikke helt ukjent forfatter, som sammen med sin kone Bibbi, bl.a. har skrevet boken ”Lykke i Piemonte”).  Sammen med forfatterparet kom (en heller ikke helt ukjent landslagstrener i fotball) Ola By Rise, sammen med sin kone.  Grethe og Bibbi ble raskt en del av tråkkegjengen.  Totalt tråkket vi damene over 750 kilo nebbiolodruer! 

For å få fart på tråkkingen stemte Guro (Zulu-prinsessen) i med kommunistiske protestsanger, mens Eli Anne skjenket sjampanje. En underlig og litt sær opplevelse, men utrolig morsomt.

Og slik gikk det til at når nebbiolo 2011 ”pure feet” fra Tenuta il Sogno kommer på polet om 5-6 år, har undertegnedes kvinnelige halvdel med egne føtter tråkket ca halvparten av vindruene! Undres om noen vil kjøpe den – utenom undertegnede selvsagt!

Tråkkegjengen 2011 på Tenuta il Sogno og Trym

Da var innhøstingen over, og det var tid for – en enda lengre – lunsj!  Hele gjengen til bords, inkl. et par ungdommer, som var hentet hjem etter skoleslutt og supersøte Trym, Anne Mette og Guros 7 år gamle sønn, som jobbet iherdig på kjøkkenet hele formiddagen for at plukke- og tråkkegjengen, inkl de eksklusive gjestene, skulle få deilig mat etter endt innsats. Vår lengste lunsj noen sinne, tror jeg trygt vi kan si, siden vi startet i ettiden og ikke var ferdig før i 18-tiden.  Praten gikk rundt bordet og både mat og vin gikk ned på høykant i 5 stive klokketimer!

Til sammen ble det høstet 12.180 kilo druer fra 4 vinmarker på denne gården i år.

Et par fantastiske og minnerike dager i vinens tegn var over, og et par dager etter gikk turen tilbake til Perinaldo, hvor minnene bearbeides og kommer til å gå inn i minneboken over gode opplever for evig og alltid J.

Reisebrev 2, - "Livet i Liguria"

Sabato 10. settembre 2011

Nå har det gått to uker siden det første reisebrevet fra vår frivillige ”eksiltilværelse” her i Perinaldo ble skrevet, og siden den gang har vi kommet godt i gang med vårt italienske liv. En  ”normal” døgnrytme for oss ser omtrent sånn ut:

Opp i 7-8 tiden om morgenen, en time eller to med trening – sykkel, rask gange eller løping (det siste gjelder bare Helge pga mitt dårlige kne..), innom panneteria for dagens ferske brød, enten det er pane, panini eller noe annet godt J. Og så er det tid for frokost.

Etter en deilig og rolig frokost (som man hjemme dessverre bare har tid til på søndager..), er  ”italiensk” som står på agendaen.  Her gjelder det å pugge ord og uttrykk som kan være nyttige i dialog med byens og landets innbyggere. Så er det tid for litt jobbing, lesing eller skriving fram til lunsj, som inntas en eller annen gang mellom 13 og 15, i tråd med ”siesta-reglene” i byen (og landet for øvrig).

Middag inntas normalt i 19-21 tiden.

Humør og inspirasjon bestemmer hva ettermiddagen skal fylles med. Noen småturer ut i byen hører med, enten det er for å supplere mat eller annet til huset, for å ta et glass vin på den lokale baren eller bare for å rusle rundt i byen for å få med seg hva som skjer.

Det går helt klart an å venne seg til dette livet J!

Et par ganger i uka drar vi ned til kysten, enten for en strandtur eller for å utforske byene langs rivieraen. Prøver også å finne fram til gode dagligvareforretninger og andre spesialforretninger med spennende utvalg. Det blir også ett og annet galleribesøk, og vi har oppdaget et par spennende i møbelforretninger med italiensk design som spesialitet (flott, men rådyrt!)

Byen vår ligger bokstavelig talt på toppen av et fjell, og selv bor vi på det høyeste punktet i byen. Det betyr at uansett hva vi skal og hvor vi skal, må vi ned, og så opp igjen.. Selv om det nå nærmer seg midten av september er det fortsatt varme dager på godt over 25 grader.  Men morgenene og kveldene begynner å bli kjøligere.  Vi har derfor funnet ut at den beste tiden på døgnet for fysisk aktivitet er tidlig på morgenen før solen får ordentlig tak.  Da er det behagelig kjølig og sykkelturene opp bakkene blir litt mer utholdelige enn om de foretas senere på dagen. Dette er egentlig hovedgrunnen til at treningsaktivitetene legges til tidspunktet før frokost. Og et visst minimum av trening/aktivitet er absolutt nødvendig, dersom kroppen skal kunne håndtere oster og viner og diverse andre godsaker daglig!!

Forrige lørdag dro vi en tur til Antibes i Frankrike. Fra oss tar det ca 1 t og 20 min å kjøre til Antibes, som ligger ca 10 min vest for Nice, om du velger motorveien. Litt lenger om du tar lokalveien langs Cotè d ’Azur.  Så du velger det du ønsker: fort fram = motorveien, flotte strender, asurblått hav og sjarmerende byer = kystveien. Og en kjapp avstikker til Monaco er jo også mulig!

Lørdag er markedsdag i Antibes, og det var grunnen til at vi valgte akkurat en lørdag for å reise dit.  Det er utrolig spennende å rusle langs bodene og se etter godbiter fra en, om enn ikke alltid så fjern, fortid.  Her er litt av hvert for samlere av alle slag, og med et litt kritisk blikk kan man bli den lykkelige eier av en ”skatt”.

Et annet marked som er verdt et besøk er fredagsmarkedet i Ventimiglia. Ventimiglia ligger ved kysten ca 25-30 minutters kjøring fra oss og er vår nærmeste store by.

Gatelivet i de italienske småbyene er alltid kaotisk. Smale gater, aggressiv og tett kjøring – støtfanger mot støtfanger, mye ”villparkering”og mye tuting. Setter du på nødblinken kan du nærmest parkere hvor som helst, om det er i et lyskryss, i en rundkjøring eller om du ”bare” dobbeltparkerer. Ja, vi har sett eksempler på alt dette, men om det lokale policia synes det er like greit, se det… Og å være fotgjenger er slett ingen spøk.  Stakkars den som forsøker å komme seg over et gatekryss hvor det ikke er lysregulering. Da er det bare å løpe så fort du kan, og håpe det beste.  Ja, egentlig må du løpe om det er ”grønn mann” og, da dette oftest betyr – ”Forsiktig – biler hurtig inn fra siden”. Og ikke forvent at noen sakker farten for deg. Nei, gammel eller ung, bilene har forkjørsrett. Legg til alle mopedene og motorsyklene som snirkler seg inn og ut mellom bilene, så har du et komplett gatebilde.

Med markedsdag blir det enda mer kaotisk enn vanlig.  Men om du klarer å finne en ledig parkeringsplass er det bare å innta markedet. Men vær forberedt på å bruke tid, for dette  markedet er virkelig enormt stort.  Her vandrer byens befolkning, en horde med turister og masse franskmenn som har krysset grensen bare noen kilometer lenger vest, fra bod til bod, gate opp og gate ned,  og forsøker å gjøre gode kupp. Her finner du alt hva både magen og hjerte måtte begjære, pluss litt til! Vi kommer garantert tilbake!

Rossi Vincenzo

Den andre verdenskrig er over for lenge siden, men det gjelder ikke på samme måte for italienere. På vei til Apricale for et par dager siden fant vi dette minnesmerke, med friske avskårrne blomster…

I vår oversettelse …

”Her den 25.5.1944,

på en grusom måte,

ble Rossi Vincenzo,

i en alder av 63 år, fra Apricale.

henrett av nazi-fasister

En eksemplarisk ektemann og far,

en rettskaffen og aktet familiemann”

Apricale

Apricale er vår naboby i nordvest.  I luftlinje er det bare ca 1,5 km mellom de to landsbyene Apricale og Perinaldo, og fra takterrassen vår har vi god oversikt over denne byen, som vi bokstavelig talt ser rett ned på. For selv om avstanden i luftlinje er liten, ligger Apricale ca 300 høydemeter lavere enn Perinaldo, og vi kan derfor beskue hele byen i fugleperspektiv.

Vi hadde vært i Apricale en regnfull dag for 2 år siden, og bestemte oss for at det var på tide med et nytt besøk, men denne gangen i solskinn.

 

Veien mellom Perinaldo og Apricale er en histore i seg selv.  Den ca 10 km lange veien er en av de smaleste og mest uoversiktlige veiene jeg noen gang har opplevd.  Den bukter og slynger seg langs fjellsiden og er knapt bred nok for èn bil av litt størrelse. Det er ingen sikring mot ytterkanten, hvor det går rett ned i dalbunnen.  Her og der har steiner rast ned i veien fra fjellsiden på oversiden, og andre steder har deler av veikanten rast ned i dalen.  Det er bokstavelig talt bare en asfaltert fjellhylle du kjører på…

Vi har kjørt der før, med bil, og jeg sitter alltid med hjertet i halsen, mens svetten renner.  Hva hvis vi møter en bil? Ja, da er det å rygge til man kommer til en av de ørsmå utvidelsene av veien, hvor to biler med centimeters klaring og en stor porsjon velvilje kan passere hverandre. For å gjøre hverandre oppmerksom på at det nærmer seg en bil bak svingen, tutes det heftig, og du kan høre tuting i hele dalsiden der bilene snegler seg fram i de smale og bratte hårnålssvingene.

Denne gangen bestemte vi oss for å sykle! Og bare for å si det, der er ikke plass for en bil å passere en sykkel, så hver gang det kom en bil, måtte vi av sykkelen og ned i grøfta…

Vi la optimistisk i vei nedover dalen.  Langs Strada della Olivio (Olivenveien). Det ble mange stopp, dels for å slippe forbi biler, men mest for å fotografere den fantastiske naturen.  Og selv om bremsene gikk varme i de bratte nedoverbakkene, hadde vi en fantastisk flott tur fra Perinaldo til Apricale.

Vel framme i Apricale parkerte vi syklene i utkanten av byen, og gikk innover i de trange, smale og bratte gatene, som har stått uforandret siden byen ble grunnlagt i det 10. århundre!  Selve byen er et fantastisk skue, bygd rundt borgen på toppen og nedover i det bratte fjellterrenget. Gatene og gangveiene omkranses av høye, smale steinhus, ofte med overbygde arkader, så det er lite lys som slippes inn i de trange smugene.  Byen framstår med en middelaldersk atmosfære og det er nesten så du føler deg satt flere århundrer tilbake i tiden når du går gjennom de smale gatene og opp og ned de bratte trappene i byen. 

Den flotte og luftige torgplassen på toppen av byen omkranses av den gamle borgen, kirken med mange hundre år gamle freskomalerier, rådhuset og høye, gamle bolighus. Freskomalerier kan for øvrig også ses på husvegger i de smale gatene rundt i byen. 

Trange gater gir krevende parkeringsforhold

Men selvsagt, livet har gått videre også i denne byen.  Bl.a. har turister i hopetall funnet fram til byen, og i tillegg til landsbruk er nå turisme den største inntekstkilden for byen.  Byen er også en yndet møtested og oppholdssted for kunstnere og musikere, og gjennom året arrangeres flere ulike festivaler, som musikkfestivaler, matfestivaler, religiøse festivaler og ikke å forglemme den årlige pantomimefestivalen, som preger byen med store fargerike bannere hengende fra borgmurene på torgplassen.

Byen er en del av den nasjonale ”Citta del Olio” og er rangert som ”Borgi più belli d’Italia” (en av de vakreste byene i Italia). Så byen er vel verdt et besøk, enten det er med bil (skrekk og gru), med sykkel (flott nedover, men gruelig bratt på tilbakeveien…) eller på annen måte som måtte være hensiktsmessig!

Reisebrev, - "Livet i Liguria"

Livet i Liguria – del 1 - Begynnelsen

Fredag 26.august 2011

I dag er dag 5 av vår ”italienske drøm”.  Sitter i byhuset vi har leid i den pittoreske landsbyen Perinaldo. Landsbyen ligger i fjellene en 20 minutters kjøretur, på en smal og svingete vei, ovenfor den italienske riviera.

Vi kom hit, ganske utmattet, etter en lang kjøretur gjennom Sverige, Danmark, Tyskland og Sveits, natt til mandag 22. august. Det ble en lang vandring natterstid gjennom de smale – og bratte - gatene i byen ”vår” før vi endelig fant riktig gate og riktig hus.  Huset ligger med inngang fra en liten piazza, Piazza Castello.  Det er smalt og høyt, med tykke murvegger, akkurat som de andre husene i byen. Vi disponerer 3 etasjer (med 3 rom i hver etasje) + taket, som har terrasse i 2 plan.

Det er svært få gater hvor det er lov – og mulig – å kjøre.  Når vi kom om natten, måtte vi derfor bare forsøke å finne en ledig plass ett eller annet sted, og kjørte bl.a. gjennom gater som var så smale at vi måtte slå inn speilene på bilen, for ikke å ta borti husveggene på hver side av gaten.  Dagen etter, da vi skulle hente sakene våre fra bilen, fant vi ut at vi hadde parkert på motsatt side av byen, og dermed nesten så langt unna som det var mulig å komme.

Selv om vi klarte å finne en parkeringsplass nærmere huset, ble det mange lange og svette turer fra bilen til huset med klær, bøker, datautstyr og diverse før vi var på plass. Så kunne vårt italienske liv begynne.

Vi har funnet fram til de 3 (!) butikkene i byen.  Det er Lauros Panneteria (bakeri) som har brødvarer, kjøttvarer, ost, vin og noen dagligvarer ellers. Så er det Tabacci, hvor de har det meste bortsett fra ferskvarer, og til slutt minimarkedet i kjelleren under den lokale baren, hvor de har litt av hvert. En gang i uken er det marked med et bugnende utvalg av frukt og grønt fra lokale gårder. I tillegg finnes noen få butikker som selger typiske turistvarer. Byen har også et lite galleri, 2-3 restauranter, et par barer og et apotek.  Så det meste er dekket for det daglige behov.  Øvrige behov dekkes ved å reise til en av byene rundt, fortrinnsvis Vallecrosia eller Ventimiglia, som er byer av litt mer størrelse, og hvor det, i tillegg til det sedvanlige utvalget av motebukker mm, finnes store flotte delikatessebutikker med et kjempeflott utvalg av det beste som finnes av italienske spesialiteter som ost, vin, skinke og olivenolje.

Vår nærmeste nabo er Chiesa Parrocchiale San Nicolo da Bari.  Kirkeklokkene ringer jevnt og trutt hver halvtime, og litt innimellom når de får lyst… (i dag har kirkeklokkene ”hikke” og sender ut slag og små – mer eller mindre falske – melodier i ”hytt og pine”)

Etter å ha etterlyst sommertemperaturer i hele sommer, har vi nå virkelig kommet til sommeren.  Men varmen og tørken har også sin pris, og på tirsdag oppdaget vi en stor skogbrann i åsen øst for landsbyen.  Brannen spredte seg til et stort område i fjellene og røyken lå tungt over landsbyene rundt.  Helikoptre og fly jobbet intenst i 2 dager før det var kontroll på brannen.  

Skråblikk på kirkemakt og verdslig makt - i Don Camillo og kommunistlederen Peppones skikkelser

Chiesa Parrocchalle San Nicolo da Bari a Perinaldo

Comune di Perinaldo

..gjennom tidene har det vært kamp om posisjoner og roller, mellom kirke og den verdslige makt... Givannino Guareschi gir gjennom Don Camillos kamp mot kommunistlederen Peppone en fornøelig kommentar ... http://www.youtube.com/watch?v=mwA3u941trA 

Bilder fra Perinaldo og Bajardo ..

Det lokale uttrykk, inspirert av tangoens verden?1..

Agri.. de lokale produkter tilpasset landskap, lokale forhold som her et motorisert kjøretøy som går på en skinne, - det lokale er tilpasset omgivelsene som "Ape'n" den trehjula bilen med lasteplan. 

Piazza XX Settembre

Gatebilde ikke akkurat universell utforming men sjarmerende, pittoresk ...

Paneteria - for dagens behov for ferske bakervarer 

Bajardo - stein på takene som motvekt mot naturkreftene..

Chiesa - vår  lokale nabo ..

Lyngbrann/skogbrann truer og fornyer landskapet..

Perinaldo - rundt kirketårnet i midten er vår residens -som nesten nærmeste nabo.