21 novembre ..Besøk av Jørn

Nice cote d’Azur 20. November, DY 1402, kl 12.30, NORWEGIAN on time/landed sier shedule for arrivals. Min venn og ringsakerkollega Jørn entrer ankomsthallen etter en tur som startet før solpppgang, før hanen var oppe og med nasjonen stort sett til sengs!

For oss her i vårt eksil innenfor Riviera dei Fiori, i landsbyen Perinaldo med historie om astronomene og familien Cassini, er det veldig hyggelig når venner beærer oss med besøk, river seg løs fra sin hjemlige arena og vil dele noen dager sammen med oss her i vårt italienske rike.

Fra flyplassen snor veiene seg langs kysten via Monaco, Monte Carlo, Villefrance sur mer, Cap Ferrat, og Menton, ved grensen mellom Francia og Italia, eller i høyden på motorvegen langt innenfor den pittoreske kysten med små landsbyer, byer, palmer, strender mv.

I Monte Carlo (Byen i Monaco – ikke som byer i Belgia..) går vegen, havnen med yatcher, "lukt" av milardiærer, et lands inntekter kun fra spillecasinoene … blir det en liten stopp for å dokumentere .. been there/done that..

En stopp i Menton gir påfyll med livets og mavens nødvendigheter, - en fantastisk Frutti di mare, lasagne, canelloni, vino bianco.. på en fortauskafe (som benyttes ofte grunnet sin deilige mat og beliggenhet mot Middelhavet.. ) Temperaturen er  kommet opp i 19 grader i følge bilens temperaturmåler, men i solen kryper den enda noen grader oppover. Grensebyen Menton er et reisemål for  turister fra hele verden, en fantastisk strandpromenade med strender med badende, palmer og fortauskafeer mot Middelhavet, et nytt kulturbygg åpnet for noen måneder siden, flotte parkanlegg mv.

Fra Menton er grensen mot Italia noen minutter unna. Veien går videre til Ventimiglia kjent for sine fredagsmarkeder, flotte strender mv.. Til Perinaldo går vår vei innover i landet, gjennom landsbyer til 570 meters høyde hvor landsbyen troner på sin åsrygg.

Perianldo 21 november.

Solen gjemmer seg bak et skydekke, men temperaturen er på vei oppover mot 15 grader på formiddagen.  I huset på toppen ved kirketårnet har dagen begynt litt forsiktig. En joggetur i nærområdet er planen, se landsbyen og bli litt kjent i omgivelsene. Å holde følge med Jørn som har sølv fra innendørs NM er mer enn husets herre er konstruert for, men med en tollerant og overbærende gjest går turen på anstandig vis i et tempo som gjør livet og dagen overkommelig også etter joggeturen. Noen spurter i bakker og raske intervaller gir Jørn noen muligheter til å få opp kroppsvarme og puls noe høyere.

En tur til Dolceaqua gir en smakebit på italienske veger, landskap,  bebyggelse mv. Et italiensk kjøremønster med hyppig bruk av bilhornet gjennom svingete landskap kan gi noe høyere puls enn  Hedmarkens forutsigbare og oversiktlige landskap og veisystem. En tur gjennom Dolceaquas smug, gater, trapper, elva med terskler som gir et vannspeil gjennom hele året, Ponte dei Romani som er malt og foreviget av  en av verdenskunstens store maler Monet… 

Langs strandpromenaden i Bordighera nyter fortsatt mennesker solen, sine daglige spaserturer langs stranden og promenaden, selv om vinden kjærtegner hud, landskap og vegetasjen,og lyden av havet som ustanselig skyller vannet innover strendene.. vanntemperaturen  er fortsatt rundt 17 – 18 grader. Med vinden kommer surfere på seilbrett og kiterne ut fra sine baser ved Bordigheras  strender.

For en surfer fra de flate innlandsbygdene og Mjøsa som arena får dette pulsen og hjerterytmen noen hakk opp. På bildet ser vi Jørn oppstilt på promenaden for å briske seg for de Italienske donne.

En habil pizzabaker fra Ottestad gir beboerne i Via Castello 11 et betryggende næringsinntak med utsøkte ingrendienser og smak, som er en utfordrer til de lokale og nasjonale tradisjoner innen pizzaens verden. Vertskapet tester i forkant ut dagens røde.

Alpint ganglag

Området rundt Perinaldo kjennetegnes av et alpint landskap. Dette kan oppleves som utfordrende for en fra flatbygdene. Vertskapet har derfor avsatt daglige øvelser i alpin benføring eller alpint ganglag som det også kalles. I praksis innebærer dette en helt spesiell måte å forflytte sjelens tempel på da en her enten går i bratt motbakke eller i tilnærmet fritt fall. I motbakke forflyttes beina på en helt spesiell måte som er tilpasset det alpine underlaget. Høyre kne løftes opp og bøyes litt til høyre før legges strekkes litt forover før den forsiktig settes ned. Deretter følger venstre bein på tilsvarende måte. Dette gjentas til en har kommet frem til ønsket destinasjon. Det er viktig å holde blikket opp og frem og ikke se seg tilbake. Eventuelle tilbakeblikk på veg opp kan føre til en rask økning i puls og i verste fall akutt panikkangst. Etter påkrevd restitusjon og nødvendig veskeinntak kan returen forberedes.

Nedfarten krever et litt annet ganglag. Her går en, dette er viktig, aldri rett ned. Den alpine gangarten er basert på en filosofisk retning som kalles "Avanti e indietro". I praksis betyr dette at legemet forlyttes på tvers av fjellet for å redusere antall høydemeter per steg. Enkelte benytter her sko med tykkere såle på den siden av kroppen som vender nedover. Når en snur byttes så sko slike at en til en hver tid har en sko med tykkere såle på det ene benet. På bildet over ser vi vertskapet øver på en ekstrem variant av alpin benføring som kalles "Alpina verticale".

Perinaldo 22.11.2011
Jørn, Anne Marit og Helge

OPPDAG LIGURIA

De siste ukene har, med unntak av en kort tur til Norge i forbindelse med dåp av familiens yngste, vært preget av besøk fra familie og venner.

Dette har gitt oss en kjærkommen anledning til å utforske noen av Ligurias mange vakre og dels bortgjemte byer og steder. De siste ukene har vi derfor ”slept med oss” familie og venner til det ene stedet etter det andre, men også selv utforsket nye områder på dager med utferdstrang. Av steder vi har besøkt de siste ukene synes vi det er verdt å nevne;

Dolceaqua, vår flotte by i dalføret vest for Perinaldo og blant annet kjent for sin rosese-vin (ligurias beste rødvin), Monets maleri av Ponte dei Romani og den 1600- talls visst nok hjemsøkte borgen Doria Castel som ble rammet av jordskjelv i 1887.

Ponte dei Romani

Gatebilde Dolceaqua

Seborga, en liten landsby i fjellene nord for Bordighera, som har påberopt seg selvstendighet, har trykket egne mynter og frimerker og sogar valgt sin egen fyrste av folket, Prins Georg I (en tidligere anleggsgartner) i en folkeavstemming hvor 304 stemte for og 4 mot. For ordens skyld ”Principate de Seborga” , denne 14 kvadratkilometer store "staten", er ikke godkjent som selvstendig stat.

Det sies at Tempelridderordenen ble grunnlagt i denne byen i 1118 og den hellige gral skal i følge byens innbyggere befinne seg her. 

Tempelridderordenens symbol inn til en hellig grotte

Fyrstedømmets våpen og flagg

Colla Micheri, landsbyen Thor Heyerdahl forelsket seg i, som han restaurerte, bosatte seg og hvor han også er begravet. En liten hyggelig landsby som ble Thor Heyerdahls paradis. For oss ble utsikten fra toppen av åsen (la colla) det mest særpregede. Med byer, fjell og hav så langt øyet kunne se i alle himmelretninger, var utsikten til å miste pusten av. 

Thor Heyerdahls gravsted på toppen avla colla

Colla Micheri.

Triora, stedet hvor skuespilleren Per Christian  Ellefsen har kjøpt en 3000 m2 stor, men svært forfallen, borg (ruin – red anm.) som han ønsker å gjenskape til et sted for kunst og kultur, et møtested der mennesker gis opplevelser og møtes gjennom kunstnerisk utøvelse, - se http://www.culturainliguria.no/

En mindre hyggelig side ved Triora er byens fortid som ”hekseby”. På slutten av 1500-tallet ble et tredvetalls kvinner torturert og brent som hekser etter at de hadde fått skylden for en forferdelig hungersnød som rammet den lille landsbyen. Den dag i dag i dag er hekser en del av kjennetegnet for byen.

Hatter per tutti strege

Ruinen(borgen Palozzo Capponi) til venstre for tårnet.

Cetta, en liten landsby i samme dalføre som Triora på den andre siden av torrente Argentina, - en fantastisk spennende elv for ”canyoning”, klatring i fosser, hopp i store jettegryter formet av is og vann gjennom århundrer. Cetta viste seg å være mer eller mindre overtatt av engelskmenn og hollendere som søker den roen denne lille landsbyen høyt oppe i fjellene kan gi travle småbarnsfamilier fra de store europeiske hovedstedene. Byen har knapt italienske innbyggere igjen.

Canyoning Torrente Argentina, Trioria, følg:

Villa Faraldi, en liten landsby i fjellene nord for San Remo hvor norske kunstnere, som Inger Sitter, Franz Wiederberg m.fl. har funnet ro og inspirasjon for sine arbeider.

Bussana Vecchia,  landsbyen som ble lagt i ruiner og fraflyttet etter et stort jordskjelv i 1887, og som senere er gjenoppbygget av kunstnere fra store deler av verden.

Vår historie starter en dag i Dolceaqua, besøk av venner, et flott marked med honning, tekstiler, oliven, vin, håndverk, kunsthåndverk mv. Dagen er søndag og datoen er 30.10.2011. I turistbutikken ved Ponte Dei Romani (broen som er udødeliggjort gjennom Claude Monets bilde), finner vi noen rester av kart og guidebøker deriblant kart og guide for valli Argentina og Armea (området og dalføret med Triora), foruten en enkel liguriaguide an inglese, med små fotnoter som ”Curios facts” der Bussana Vecchia near San Remo får en kort omtale; ” Destroyed by an earthquake in 1887, today an international center for artists, - painters, authors, poets, actors etc. unhabited until 1960. Mario Giani Clizia, an artist from Piemonte, had an idea to transform the village into an international community for artists. Today partly reconstructed after years of hard work on transforming the village, and create an area for artists workshop, galleries, shops ...”

Tilbake i Perinaldo og noen dager senere googles Bussana Vecchia hvor nye tråder åpenbarer seg og leder oss inn i en spennende historie. En historie om jordskjelv, fraflytting, interessemotsetninger mellom etterkommere av de som bodde i Bussana Vecchia  den gangen jordskjelvet rammet byen, og de ”nye innbyggerne”, bohemene, som trinn for trinn skapte nytt liv, gjenoppbygget deler av landsbyens ruiner, skaffet eget drikkevann og sanitæranlegg, og som først 15 – 20 år etter at de første bosatte seg i byen, ble knyttet til strømnettet.

Prosjekt startet i 1959 etter en ide og initiativ fra Mario Giani Clizia. Sammen med poeten Giovanni Fronte og maleren Vanni Giuffre utviklet han ideen om å skape et internasjonalt senter for kunstnere på ruinene etter jordskjelvet som rammet Bussana Vecchia.

Clizia forlot for øvrig senere Bussana Vecchia for å starte en skole for keramikk i Asti. 

Byen er i dag en pittoresk landsby preget av utøvende kunstnere, - grafikere, malere, skulptører, musikere, forfattere med mer. Spor fra jordskjelvet i 1887 er fremdeles godt synlig, i dag pyntet av naturens møysommelige arbeid. Frø har slått rot i ruinener og magert jordsmonn, har spiret og vokst til store trær, kledd rustikke vegger med eføy,  villvin, bougainvillea som vakkert pynter de rustikke veggene og gjenværende ruiner.

Med trange økonomiske og materielle betingelser, begrenset tilgang på materialer og hjelpemidler, har Bussana Vecchio reist seg og satt fotavtrykk gjennom 60-tallets pop-kultur, politiske perioder med flower power, motstand mot Vietnam-krigen mv. frem til i dag hvor byen til tross for manglende støtte fra lokale myndigheter, har en posisjon og betydelig tiltrekning på kunstnere og turister. I dag er det 29 utøvende kunstnere som er bosatt i Bussana Vecchia, - en by med bare noen få hundre ínnbyggere.

De som har interesse av å lese mer om denne fantastisk spennende byen, kan følge disse linkene:

http://bussanavecchia.free.fr/the%20history%20page%201.htm

http://bussanavecchia.free.fr/intro.htm

http://translate.google.com/translate?hl=en&sl=it&u=http://www.bussanavecchia.com/&ei=FMmyTpW-MOeQ4gTprNjDAw&sa=X&oi=translate&ct=result&resnum=4&ved=0CEgQ7gEwAw&prev=/search%3Fq%3Dbussana%26hl%3Den%26lr%3D%26sa%3DG%26prmd%3Dimvns

TOSCANA - EN REISE I TRE DELER

San Gimignano

DEL III

24.-26.9. Città Murate. 

Vår neste forflyttelse går til nye tårn. Denne gang i middelalderbyen San Gimignano med sine seks kjente karakteriskiske tårn, som silhuetter på høyden sett fra det omkringliggende landskap. 

Interiør Trattoria Chiribiri

Kelnere med hvite skjorter

Montereggione, Siena, Colle val d’Elsa, Volterra,  – byer fra studietid. Byer som mekka for arkitekter - pilegrimsvandrere i byggekunstens tjeneste….  Vår åndelige veileder Michelin er svært tilbakeholden i sin omtale av disse stedene, og anbefaler Siena en dag og Volterra en halv dag.  En kulinarisk opplevelse på Trattoria Chribiri i San Gimignano kan anbefales.  En vokal minikonsert, fremført av en gruppe sangere i de sene kveldstimer på en piazza, er også med å sette farge og gi opplevelser.  Det samme gjelder trafikkstans grunnet pågående sykkelritt på landeveien.  I Italia er sykkel stor sport. Du ser syklister utstyrt som deltakere i Giro d’Italia fra tidlig morgen. 

Vårt møte med byene blir korte og litt flyktige, med en kort avstikker innenfor Montereggiones bymurer, en formiddag med lunsj på Piazza il Campo i Siena og vi passerer Colle val d’Elsa på vei til Volterra.

Fra Piaza il Campo i Siena

Første besøk i Volterra for den mannlige del av 

Felix Manye Rodriguez, Volterra 25.9.2011

reisefølget, var på en studietur sommeren 1982, med overnatting på byens kloster, timer med blyant og skisseblokk og motiver fra gater og plasser.  På en senere reise i 2007; på Piazza dei Priori, utenfor Duomo Bapptistero, sitter gitaristen Felix Manye Rodriguez med sin akustiske gitar og fremførte egenkomponert musikk. Hans musikk og disse toner har senere vært til stor glede gjennom cd’en Alma Desnuda. 2011; på vei inn til Piazza dei Priori, på den samme plassen utenfor Duomo Bapptistero hører vi nå igjen toner fra Felix Manye Rodriguez.  Han forteller at han siden 2003 har spilt i Volterra hver sommer, i sommermånedene til og med september.  Han leier en leilighet i Volterra, men bor for øvrig i Berlin hvor han lever som profesjonell musiker med egne konserter.  I yr glede fortelles om det forrige besøket og interessen og gleden ved hans akustiske kunster som fyller kropp og sjel med flotte lyder og stemninger.  CD’er signeres og sermonien foreviges.  Interesserte kan lese mer om Felix Rodriguez på www.felixrodriguez.de.

26.-28.9. Vår ferd fra San Gimignano var plottet inn via San Mineato, en karakteristisk bydannelse med bebyggelse som bukter seg langt toppen av åsryggen, og videre til kystperlen Castiglioncello. Et sted for velbemidlede kunsthandlere fra Firenze og ”mer fattige” mennesker som oss i eksil, på denne årstiden. Her finnes boardwalks langs den bynære strand.  Det er strender litt syd med hvit sand og asurblått hav, strender med marehalm, som fører tankene videre til andre kontinenter og kyster som Stillehavet, Bali osv.  For ro, kontemplasjon og late dager, gir dette rammer for ro og sjelefred med sol, salt, asurblått hav og tur langs stranden med vannet som forsiktig skyller opp på strendene og fukter dine ben.

Hvite strender, asurblått hav.. sør for Castiglioncello

Hotel La Baia Sorriso, Castiglioncello

28.9. Kompasset peker nå tilbake til Liguria etter snart en uke på reise. Og vår italienske GPS-guide, leder oss til SS1 via Pisas skjeve tårn til Pietrasanta. Pietrasanta, et arnested og verksted for mange kunstarter og kunstnere av verdensformat. Med marmor fra Carrara har Pietrasanta gjennom årene trukket til seg kunstnere som Henry Moore, Fernando Botero og Alfredo Pomodoro.  Her lever skandinaviske kunstnere som Erika Anfinnsen og Knut Steen, i tillegg til kunstnere som Fernando Botero. Pietrasanta framstår som en varm og hyggelig by, med gallerier, kunstutstillinger, skulpturer i marmor og støpt bronse på plasser og i gater. For vår del ble Pietrasanta en kort, men inspirerende smakebit, en inspirasjon og aperitiff for fremtidige besøk. 

Skulptur Pietrasanta- støpt i bronse

Skulptur Pietrasanta, - marmor

På vår reise fra Norge 22. august passerte vi Chamonix og Mont Blanc med snø og isbreer, som er godt kjent fra hjemlige breddegrader. Carraras fjell gir assosiasjoner til snø og vinterkledde landskap. Men i 30 graders varme og en høyde på 600- 800 meter over havet, gir dette en annerledes setting.  Underveis til Cave di Marmore åpenbarer det seg gigantiske landskap, fjelltopper som files ned med uttak av tonnevis av marmor til glede for menneskeheten gjennom kunst, arkitektur mv.

Med marmorstøv på dekkene, og med gode minner fra utallige opplevelser i Toscana denne høsten, kjørte vi tilbake til ”hjemlige trakter” i de liguriske høyder, og sovnet utmattet av inntrykk i vår seng i Perinaldo.

Brillefin men for lave sko!!

Bounasera! Arrivederci!!!

TOSCANA - EN REISE I TRE DELER

DEL II

23.-24.9. Autostrada A12, uscita Firenze, svultara a destra, som vår italiensktalende guide på vår GPS befaler.

Vår GPS leder oss gjennom byen, ber oss svinge inn på gater som ikke eksisterer, inn på gater med enveiskjøring og innkjøring forbudt… Passerer broer over elven Arno flere ganger og er 7 minutter fra vårt mål, men kommer ikke nærmere.. Det besluttes å finne parkeringsplass ved elven Arno og finne veien til hotel La Bretagne til fots.  Vel fremme ved hotellet, kan hyggelige medarbeidere i resepsjonen fortelle at alle gater i indre by i Firenze ble lagt om med nytt kjøremønster for 2 måneder siden…

Hotell La Bretagne, inntil elven Arno, 150 meter fra Ponte Veccio og 2 etasjer ned til det Norske konsulatet i Firenze, er et strategisk ankerpunkt for smakebiter av fordums storhet, rennesansekultur, verdslig og geistlig makt. 

Vår følgesvenn Michelin forteller oss at det trengs minimum 4 dager for å få med seg det aller viktigste i Firenze.  Vi fikk ikke med oss alt det som anbefales, men fikk at glimt av KLMs Knut Lystad med frue, som ga et lite nikk til sine landsfrender på sin kveldsvandring til et bedre etablissement.  Selv søkte vi til sidegater, til spisesteder uten bilde av maten. Til steder med kelnere som stolte yrkesutøvere. Modne menn i hvite skjorter og sorte vester, som byr på vin og matkultur og på kulinariske opplevelser for sansene.  Vi husker ikke navnet, men kan helt sikkert guide noen frem til stedet ut fra erindringer og sterke smaksopplevelser.  Vi frekventerte en Ristorante av god italiensk kvalitet. 

Vi reiser ikke på samme måte som japanere og amerikanere, og krysser av på steder med ”been there, done that”, men slår oss ned ved en gatemusiker med akustisk gitar, nyter klanger og lyder ... med kvelden og natten hengende stadig lenger ned rundt hodene våre.

Etter en natt for å ”fordrøye” vår smaks- og sanseinntrykk fra Firenze, tok vi mot til oss og besteg tårnet på Duomen på Piazza il Duomo.  Køene til katedralen var allerede begynt å anta størrelser på mer enn 50 meter og vokste nærmest sekund for sekund.  Vårt valg av tårntur ga køfri access, kun med biglietti – due per favore!  Dette er ikke steder for de med agorafobi eller klaustrofobi, men trinn for trinn flyter menneskene oppover, tett omslynget av steinmasser som nærmest kjærtegner huden på vei opp mot første stopp ved foten av duomens kuppel.  Herfra går ledetråden til innsiden av kuppelen. Med fantastiske fresker med bilder fra himmel og helvete. 

Vel utenfor kuppelens indre billedverden fortsetter ferden i spiraltrapper. Stadig trangere til vi lander på duomens topp ved foten av den øverste spir, høyt over byens tak.

TOSCANA - EN REISE I TRE DELER

DEL I

Perinaldo, 22.9.11. Klokken er 06.55.  Det er spor av liv i dobbeltsengen. To nordmenn i eksil har lagt natten bak seg, nattens drømmer, planer er lagt for dager som skal komme. Denne gangen i Toscana.  Kjente steder fra reiser i studietiden for den ene halvpart av reisefølget.

Vi klatrer ned fra Perinaldo på smale veier før nasjonen har kommet helt i gang.  Kun la Panneteria er oppe for å gi litt påfyll for en gryende dag.

Ventimiglia, kystveien gjennom Borghidera og San Remo, med palmer, fikentrær og kastanjer snor seg langs det buktende kystlandskapet, med asurblått hav, villaer/residensiaer for velbeslåtte….

Før italienerne har gått inn i sitt daglige ”koma” (dvs siestaen) er kilometervis av autostrada lagt bak oss, via La Spezia, og vi forsøker å sette kursen mot Lucca via en vei i fjellene litt innenfor kysten.  Kjente livsnytere og elskere av Italia, Bibbi Børresen og Klaus Hagerup, tipset oss om denne veien, som skulle være en ekstraordinær reise gjennom vakkert landskap og landsbyer. Vår GPS tok oss ti Aulla og videre derfra virket det som om GPS´en holdt til høyre i ethvert kryss. Så en time senere var vi tilbake i La Spezia med litt høyere temperatur inne i bilen enn normal air-condition tilsier.  Reiseselskapet la derfor om ruten. Den korteste veien mellom to punkter, via Carrara - Massa til Lucca.

Gjennom Carrara åpenbarer fjellene seg som fantastiske, nærmest snødekte fjellformasjoner. Et uventet skue i 30 graders varme om ikke naturen, eller Vår Herre, hadde skapt disse fantastiske formasjonene og et materiale som beriker verden gjennom skulpturer, fasadene på Den Norske Opera med mer, hadde verden vært fattigere.  Vi snakker selvsagt om marmor.  De store marmorbruddene er i Carrara, mens håndverkerne og kunstnerne holder til i Pietrasanta, deriblant Knut Steen fra Sandefjord, som er bosatt der.  Pietrasanta er siste stopp på vår Toscana-ekspedisjon og beskrives til slutt i denne reisebeskrivelsen for å være kronologisk edruelig.

22.-23.9.  A15 uscita Lucca…. Albergo Il Ponte… Bed and Breakfast. Ikke på Michelin-guidens anbefalinger, men koselig hjemmelaget. 

Piazza Amfiteatro

Lucca, grunnlagt i det 1. århundre før Kristus av Julius Cesar, garnisonsby med gater i rettvinklet mønster. To gater i kryss med fire byporter som senere er utviklet som en organisk vev med årer, arterier, møtesteder og knutepunkter.  For den som kjenner Tower of London med sine opprinnelige vanngraver som omkranser borgen, er Lucca parallell med dette mønsteret. Lucca er omkranset av grønne friområder uten trær rundt bymuren.  Muren er også byens park og rekreasjonsområde med trær, parker, lekeplasser og en gang-/sykkelvei som innbyggerne bruker til daglige joggeturer, sykkelturer med mer.  Lucca sies å være en snobbete by, men hyggelig og sjarmerende er den med sin fantastiske bymur, grønne lunger og parker både innenfor og utenfor bymuren.  18. november er det konsert i Lucca med Bob Dylan og Mark Knopfler, så tilbud og opplevelser gjelder ikke bare den historiske byen, men også byen som arena for samtidskultur.  Den som besøker Lucca må ikke gå glipp av opplevelsen ved å leie sykkel og sykle på bymuren, og ikke bare en vei, men begge veier på ”the Roman Wall”.   

Piemonte - vindruer - innhøsting

Et av målene våre denne høsten var å få delta i innhøsting av vindruer i Piemonte. 

På grunn av mye varme og lite fuktighet denne sommeren og høsten, ble druene ekstra tidlig modne dette året. Dette skulle vise seg å være til vår gunst.  Da vi tok kontakt med Eli Anne og Frode, et norsk par som har drevet vingården Tenuta il Sogno utenfor San Marzano di Olivetti litt sør for Asti i nesten 10 år, var svaret at ja, de hadde bruk for ekstra plukkerhender. Så vi var velkomne.  Årsaken var nettopp dette at høsten kom tidlig og de faste plukkerne var ikke kommet enda.

Med store forventninger forlot vi de liguriske olivenlunder til fordel for noen dager i de piemontesiske vinmarker.

Vi kom til Tenuta il Sogno (som oversatt til norsk betyr noe sånt som drømmen om en gård/landeiendom) sent søndag kveld. Innhøstingen på gården hadde da allerede pågått i 4 dager, og bl.a. var syrah og amici-druene kommet i hus.  Vi skulle være med å høste barbera og nebbiolo.

Kl 8.00 mandag morgen var vi klare til innsats, og etter et kort innføringskurs var vi i gang.  Vinstokkene var et fantastisk skue, med flotte, saftige og søte druer i store, faste klaser.  De var en regelrett fryd å høste.  Sammen med oss plukket eierne selv og hennes far. I 10-tiden kom resten av plukkergjengen, norske venner og venners venner av eierne, som bor og/eller var på besøk i området.  Totalt var vi 9 plukkere i sving denne mandagen. Og med så mange plukkere ble kassene raskt fylt. 

For de som har plukket jordbær, poteter, tyttebær, blåbær, eller enda til multer, i norske skoger og åkrer, - ingenting kan sammenlignes med å plukke disse flotte, faste drueklasene.  Bare å kjenne at de slipper grenen og legger seg ned i hånden din! Og å tenke på at disse druene skal bli til deilig drikke til fryd for ganen. Utrolig morsomt å få være med på dette! Få se og lære om hele prosessen fra vekst til pressing.

 

De vinmarkene vi plukket på, lå i en relativt bratt skråning rett ovenfor gården til Eli Anne og Frode. Så etter at kassene var fylt, måtte de trekkes ned til der hvor traktoren kunne klare å komme opp i bakkene. Hengeren ble fylt til randen og vinbonden selv kunne kjøre druene ned til gården for videre pressing. I time etter time svingte han den lille traktoren med opp og ned mellom vinmarkene. Etter hvert som de ble fraktet ned ble druene presset og fylt over på store ståltanker og eikefat, alt etter druetyper og lagringsalternativ.

Etter en god arbeidsøkt var det tid for lunsj – og smaking på ulike viner selvsagt. Bonden hadde funnet fram viner fra egen produksjon og fra andre vinbønder i området. Lunsjene i Italia er lange, ofte dagens viktigste måltid. Og lunsjene under innhøstingen er i så måte ikke noe unntak.  Det ble et langt deilig avslappende måltid med god mat, god vin og hyggelige samtaler rundt bordet.  Etter 2-3-4 timer avsluttes lunsjen med grappa! Siden vi var på en vingård, var det selvsagt gårdens egen grappa som ble smakt på..

Etter lunsjen, i stekende sol og fortsatt litt susete i hodet etter den lange og fuktige lunsjen, gikk vi på igjen og høstet det som var igjen av freisa-druer. Da var alt i hus med unntak av druer fra 2 vinmarker – og de skulle tas neste dag.

Så, tirsdag var det på’n igjen. Da skulle selve ”kronjuvelen” høstes – Barberadruer på vinstokker fra 1928.  Disse druene er utgangspunktet for gårdens fineste viner, som først kommer i markedet om 5-6 år.  Lengre rader enn de vi høstet på mandag, og i et dels mye brattere terreng.  I motsetning til i Liguria terraserer ikke piemonteserne terrenget.  Terrenget er riktig nok ikke så bratt som i Liguria, men det absolutt bratt nok i Piemontes åser. Uten terrasering blir jordene såpass bratte at man ikke kan kjøre landbruksmaskiner der, og man må derfor belage seg på menneskekraft. Så vi klatret opp bakken og gikk på med krum hals. Etter kort tid kom resten av plukkegjengen fra gårsdagen, denne gangen også supplert med en ekte Zulu-prinsesse!

Plukkingen gikk som en lek og snart var alle de flotte barbera-druene i hus.  De eneste druene som nå gjensto var en mark med særdeles flotte nebbiolo-druer.

Nebbiolo er ikke hvilke som helst når det gjelder vindruer. Det er disse druene som danner utgangspunkt for både nebbioloviner (selvsagt), men også barolo og barbaresco.  Og ikke nok med det, men disse vinene (i hvert fall på gården til Eli Anne og Frode) skulle bli såkalt ”pure feet” vin, dvs vin fra beintråkka druer!

Ifølge gamle legender skal druer beintråkkes av jomfruer i måneskinn. Imidlertid var det lite måneskinn midt på dagen, og enda færre jomfruer.. Så hva gjør man da? Jo, man tager det man har, og det var damene som hadde vært med på plukkingen – undertegnede kvinnelige del av dette plukkerteamet inkludert!  I mellomtiden hadde gården fått (avtalt) besøk av skribenten Bibbi Børresen med sin mann Klaus Hagerup (en ikke helt ukjent forfatter, som sammen med sin kone Bibbi, bl.a. har skrevet boken ”Lykke i Piemonte”).  Sammen med forfatterparet kom (en heller ikke helt ukjent landslagstrener i fotball) Ola By Rise, sammen med sin kone.  Grethe og Bibbi ble raskt en del av tråkkegjengen.  Totalt tråkket vi damene over 750 kilo nebbiolodruer! 

For å få fart på tråkkingen stemte Guro (Zulu-prinsessen) i med kommunistiske protestsanger, mens Eli Anne skjenket sjampanje. En underlig og litt sær opplevelse, men utrolig morsomt.

Og slik gikk det til at når nebbiolo 2011 ”pure feet” fra Tenuta il Sogno kommer på polet om 5-6 år, har undertegnedes kvinnelige halvdel med egne føtter tråkket ca halvparten av vindruene! Undres om noen vil kjøpe den – utenom undertegnede selvsagt!

Tråkkegjengen 2011 på Tenuta il Sogno og Trym

Da var innhøstingen over, og det var tid for – en enda lengre – lunsj!  Hele gjengen til bords, inkl. et par ungdommer, som var hentet hjem etter skoleslutt og supersøte Trym, Anne Mette og Guros 7 år gamle sønn, som jobbet iherdig på kjøkkenet hele formiddagen for at plukke- og tråkkegjengen, inkl de eksklusive gjestene, skulle få deilig mat etter endt innsats. Vår lengste lunsj noen sinne, tror jeg trygt vi kan si, siden vi startet i ettiden og ikke var ferdig før i 18-tiden.  Praten gikk rundt bordet og både mat og vin gikk ned på høykant i 5 stive klokketimer!

Til sammen ble det høstet 12.180 kilo druer fra 4 vinmarker på denne gården i år.

Et par fantastiske og minnerike dager i vinens tegn var over, og et par dager etter gikk turen tilbake til Perinaldo, hvor minnene bearbeides og kommer til å gå inn i minneboken over gode opplever for evig og alltid J.