21 novembre ..Besøk av Jørn

Nice cote d’Azur 20. November, DY 1402, kl 12.30, NORWEGIAN on time/landed sier shedule for arrivals. Min venn og ringsakerkollega Jørn entrer ankomsthallen etter en tur som startet før solpppgang, før hanen var oppe og med nasjonen stort sett til sengs!

For oss her i vårt eksil innenfor Riviera dei Fiori, i landsbyen Perinaldo med historie om astronomene og familien Cassini, er det veldig hyggelig når venner beærer oss med besøk, river seg løs fra sin hjemlige arena og vil dele noen dager sammen med oss her i vårt italienske rike.

Fra flyplassen snor veiene seg langs kysten via Monaco, Monte Carlo, Villefrance sur mer, Cap Ferrat, og Menton, ved grensen mellom Francia og Italia, eller i høyden på motorvegen langt innenfor den pittoreske kysten med små landsbyer, byer, palmer, strender mv.

I Monte Carlo (Byen i Monaco – ikke som byer i Belgia..) går vegen, havnen med yatcher, "lukt" av milardiærer, et lands inntekter kun fra spillecasinoene … blir det en liten stopp for å dokumentere .. been there/done that..

En stopp i Menton gir påfyll med livets og mavens nødvendigheter, - en fantastisk Frutti di mare, lasagne, canelloni, vino bianco.. på en fortauskafe (som benyttes ofte grunnet sin deilige mat og beliggenhet mot Middelhavet.. ) Temperaturen er  kommet opp i 19 grader i følge bilens temperaturmåler, men i solen kryper den enda noen grader oppover. Grensebyen Menton er et reisemål for  turister fra hele verden, en fantastisk strandpromenade med strender med badende, palmer og fortauskafeer mot Middelhavet, et nytt kulturbygg åpnet for noen måneder siden, flotte parkanlegg mv.

Fra Menton er grensen mot Italia noen minutter unna. Veien går videre til Ventimiglia kjent for sine fredagsmarkeder, flotte strender mv.. Til Perinaldo går vår vei innover i landet, gjennom landsbyer til 570 meters høyde hvor landsbyen troner på sin åsrygg.

Perianldo 21 november.

Solen gjemmer seg bak et skydekke, men temperaturen er på vei oppover mot 15 grader på formiddagen.  I huset på toppen ved kirketårnet har dagen begynt litt forsiktig. En joggetur i nærområdet er planen, se landsbyen og bli litt kjent i omgivelsene. Å holde følge med Jørn som har sølv fra innendørs NM er mer enn husets herre er konstruert for, men med en tollerant og overbærende gjest går turen på anstandig vis i et tempo som gjør livet og dagen overkommelig også etter joggeturen. Noen spurter i bakker og raske intervaller gir Jørn noen muligheter til å få opp kroppsvarme og puls noe høyere.

En tur til Dolceaqua gir en smakebit på italienske veger, landskap,  bebyggelse mv. Et italiensk kjøremønster med hyppig bruk av bilhornet gjennom svingete landskap kan gi noe høyere puls enn  Hedmarkens forutsigbare og oversiktlige landskap og veisystem. En tur gjennom Dolceaquas smug, gater, trapper, elva med terskler som gir et vannspeil gjennom hele året, Ponte dei Romani som er malt og foreviget av  en av verdenskunstens store maler Monet… 

Langs strandpromenaden i Bordighera nyter fortsatt mennesker solen, sine daglige spaserturer langs stranden og promenaden, selv om vinden kjærtegner hud, landskap og vegetasjen,og lyden av havet som ustanselig skyller vannet innover strendene.. vanntemperaturen  er fortsatt rundt 17 – 18 grader. Med vinden kommer surfere på seilbrett og kiterne ut fra sine baser ved Bordigheras  strender.

For en surfer fra de flate innlandsbygdene og Mjøsa som arena får dette pulsen og hjerterytmen noen hakk opp. På bildet ser vi Jørn oppstilt på promenaden for å briske seg for de Italienske donne.

En habil pizzabaker fra Ottestad gir beboerne i Via Castello 11 et betryggende næringsinntak med utsøkte ingrendienser og smak, som er en utfordrer til de lokale og nasjonale tradisjoner innen pizzaens verden. Vertskapet tester i forkant ut dagens røde.

Alpint ganglag

Området rundt Perinaldo kjennetegnes av et alpint landskap. Dette kan oppleves som utfordrende for en fra flatbygdene. Vertskapet har derfor avsatt daglige øvelser i alpin benføring eller alpint ganglag som det også kalles. I praksis innebærer dette en helt spesiell måte å forflytte sjelens tempel på da en her enten går i bratt motbakke eller i tilnærmet fritt fall. I motbakke forflyttes beina på en helt spesiell måte som er tilpasset det alpine underlaget. Høyre kne løftes opp og bøyes litt til høyre før legges strekkes litt forover før den forsiktig settes ned. Deretter følger venstre bein på tilsvarende måte. Dette gjentas til en har kommet frem til ønsket destinasjon. Det er viktig å holde blikket opp og frem og ikke se seg tilbake. Eventuelle tilbakeblikk på veg opp kan føre til en rask økning i puls og i verste fall akutt panikkangst. Etter påkrevd restitusjon og nødvendig veskeinntak kan returen forberedes.

Nedfarten krever et litt annet ganglag. Her går en, dette er viktig, aldri rett ned. Den alpine gangarten er basert på en filosofisk retning som kalles "Avanti e indietro". I praksis betyr dette at legemet forlyttes på tvers av fjellet for å redusere antall høydemeter per steg. Enkelte benytter her sko med tykkere såle på den siden av kroppen som vender nedover. Når en snur byttes så sko slike at en til en hver tid har en sko med tykkere såle på det ene benet. På bildet over ser vi vertskapet øver på en ekstrem variant av alpin benføring som kalles "Alpina verticale".

Perinaldo 22.11.2011
Jørn, Anne Marit og Helge

OPPDAG LIGURIA

De siste ukene har, med unntak av en kort tur til Norge i forbindelse med dåp av familiens yngste, vært preget av besøk fra familie og venner.

Dette har gitt oss en kjærkommen anledning til å utforske noen av Ligurias mange vakre og dels bortgjemte byer og steder. De siste ukene har vi derfor ”slept med oss” familie og venner til det ene stedet etter det andre, men også selv utforsket nye områder på dager med utferdstrang. Av steder vi har besøkt de siste ukene synes vi det er verdt å nevne;

Dolceaqua, vår flotte by i dalføret vest for Perinaldo og blant annet kjent for sin rosese-vin (ligurias beste rødvin), Monets maleri av Ponte dei Romani og den 1600- talls visst nok hjemsøkte borgen Doria Castel som ble rammet av jordskjelv i 1887.

Ponte dei Romani

Gatebilde Dolceaqua

Seborga, en liten landsby i fjellene nord for Bordighera, som har påberopt seg selvstendighet, har trykket egne mynter og frimerker og sogar valgt sin egen fyrste av folket, Prins Georg I (en tidligere anleggsgartner) i en folkeavstemming hvor 304 stemte for og 4 mot. For ordens skyld ”Principate de Seborga” , denne 14 kvadratkilometer store "staten", er ikke godkjent som selvstendig stat.

Det sies at Tempelridderordenen ble grunnlagt i denne byen i 1118 og den hellige gral skal i følge byens innbyggere befinne seg her. 

Tempelridderordenens symbol inn til en hellig grotte

Fyrstedømmets våpen og flagg

Colla Micheri, landsbyen Thor Heyerdahl forelsket seg i, som han restaurerte, bosatte seg og hvor han også er begravet. En liten hyggelig landsby som ble Thor Heyerdahls paradis. For oss ble utsikten fra toppen av åsen (la colla) det mest særpregede. Med byer, fjell og hav så langt øyet kunne se i alle himmelretninger, var utsikten til å miste pusten av. 

Thor Heyerdahls gravsted på toppen avla colla

Colla Micheri.

Triora, stedet hvor skuespilleren Per Christian  Ellefsen har kjøpt en 3000 m2 stor, men svært forfallen, borg (ruin – red anm.) som han ønsker å gjenskape til et sted for kunst og kultur, et møtested der mennesker gis opplevelser og møtes gjennom kunstnerisk utøvelse, - se http://www.culturainliguria.no/

En mindre hyggelig side ved Triora er byens fortid som ”hekseby”. På slutten av 1500-tallet ble et tredvetalls kvinner torturert og brent som hekser etter at de hadde fått skylden for en forferdelig hungersnød som rammet den lille landsbyen. Den dag i dag i dag er hekser en del av kjennetegnet for byen.

Hatter per tutti strege

Ruinen(borgen Palozzo Capponi) til venstre for tårnet.

Cetta, en liten landsby i samme dalføre som Triora på den andre siden av torrente Argentina, - en fantastisk spennende elv for ”canyoning”, klatring i fosser, hopp i store jettegryter formet av is og vann gjennom århundrer. Cetta viste seg å være mer eller mindre overtatt av engelskmenn og hollendere som søker den roen denne lille landsbyen høyt oppe i fjellene kan gi travle småbarnsfamilier fra de store europeiske hovedstedene. Byen har knapt italienske innbyggere igjen.

Canyoning Torrente Argentina, Trioria, følg:

Villa Faraldi, en liten landsby i fjellene nord for San Remo hvor norske kunstnere, som Inger Sitter, Franz Wiederberg m.fl. har funnet ro og inspirasjon for sine arbeider.

Bussana Vecchia,  landsbyen som ble lagt i ruiner og fraflyttet etter et stort jordskjelv i 1887, og som senere er gjenoppbygget av kunstnere fra store deler av verden.

Vår historie starter en dag i Dolceaqua, besøk av venner, et flott marked med honning, tekstiler, oliven, vin, håndverk, kunsthåndverk mv. Dagen er søndag og datoen er 30.10.2011. I turistbutikken ved Ponte Dei Romani (broen som er udødeliggjort gjennom Claude Monets bilde), finner vi noen rester av kart og guidebøker deriblant kart og guide for valli Argentina og Armea (området og dalføret med Triora), foruten en enkel liguriaguide an inglese, med små fotnoter som ”Curios facts” der Bussana Vecchia near San Remo får en kort omtale; ” Destroyed by an earthquake in 1887, today an international center for artists, - painters, authors, poets, actors etc. unhabited until 1960. Mario Giani Clizia, an artist from Piemonte, had an idea to transform the village into an international community for artists. Today partly reconstructed after years of hard work on transforming the village, and create an area for artists workshop, galleries, shops ...”

Tilbake i Perinaldo og noen dager senere googles Bussana Vecchia hvor nye tråder åpenbarer seg og leder oss inn i en spennende historie. En historie om jordskjelv, fraflytting, interessemotsetninger mellom etterkommere av de som bodde i Bussana Vecchia  den gangen jordskjelvet rammet byen, og de ”nye innbyggerne”, bohemene, som trinn for trinn skapte nytt liv, gjenoppbygget deler av landsbyens ruiner, skaffet eget drikkevann og sanitæranlegg, og som først 15 – 20 år etter at de første bosatte seg i byen, ble knyttet til strømnettet.

Prosjekt startet i 1959 etter en ide og initiativ fra Mario Giani Clizia. Sammen med poeten Giovanni Fronte og maleren Vanni Giuffre utviklet han ideen om å skape et internasjonalt senter for kunstnere på ruinene etter jordskjelvet som rammet Bussana Vecchia.

Clizia forlot for øvrig senere Bussana Vecchia for å starte en skole for keramikk i Asti. 

Byen er i dag en pittoresk landsby preget av utøvende kunstnere, - grafikere, malere, skulptører, musikere, forfattere med mer. Spor fra jordskjelvet i 1887 er fremdeles godt synlig, i dag pyntet av naturens møysommelige arbeid. Frø har slått rot i ruinener og magert jordsmonn, har spiret og vokst til store trær, kledd rustikke vegger med eføy,  villvin, bougainvillea som vakkert pynter de rustikke veggene og gjenværende ruiner.

Med trange økonomiske og materielle betingelser, begrenset tilgang på materialer og hjelpemidler, har Bussana Vecchio reist seg og satt fotavtrykk gjennom 60-tallets pop-kultur, politiske perioder med flower power, motstand mot Vietnam-krigen mv. frem til i dag hvor byen til tross for manglende støtte fra lokale myndigheter, har en posisjon og betydelig tiltrekning på kunstnere og turister. I dag er det 29 utøvende kunstnere som er bosatt i Bussana Vecchia, - en by med bare noen få hundre ínnbyggere.

De som har interesse av å lese mer om denne fantastisk spennende byen, kan følge disse linkene:

http://bussanavecchia.free.fr/the%20history%20page%201.htm

http://bussanavecchia.free.fr/intro.htm

http://translate.google.com/translate?hl=en&sl=it&u=http://www.bussanavecchia.com/&ei=FMmyTpW-MOeQ4gTprNjDAw&sa=X&oi=translate&ct=result&resnum=4&ved=0CEgQ7gEwAw&prev=/search%3Fq%3Dbussana%26hl%3Den%26lr%3D%26sa%3DG%26prmd%3Dimvns