TOSCANA - EN REISE I TRE DELER

San Gimignano

DEL III

24.-26.9. Città Murate. 

Vår neste forflyttelse går til nye tårn. Denne gang i middelalderbyen San Gimignano med sine seks kjente karakteriskiske tårn, som silhuetter på høyden sett fra det omkringliggende landskap. 

Interiør Trattoria Chiribiri

Kelnere med hvite skjorter

Montereggione, Siena, Colle val d’Elsa, Volterra,  – byer fra studietid. Byer som mekka for arkitekter - pilegrimsvandrere i byggekunstens tjeneste….  Vår åndelige veileder Michelin er svært tilbakeholden i sin omtale av disse stedene, og anbefaler Siena en dag og Volterra en halv dag.  En kulinarisk opplevelse på Trattoria Chribiri i San Gimignano kan anbefales.  En vokal minikonsert, fremført av en gruppe sangere i de sene kveldstimer på en piazza, er også med å sette farge og gi opplevelser.  Det samme gjelder trafikkstans grunnet pågående sykkelritt på landeveien.  I Italia er sykkel stor sport. Du ser syklister utstyrt som deltakere i Giro d’Italia fra tidlig morgen. 

Vårt møte med byene blir korte og litt flyktige, med en kort avstikker innenfor Montereggiones bymurer, en formiddag med lunsj på Piazza il Campo i Siena og vi passerer Colle val d’Elsa på vei til Volterra.

Fra Piaza il Campo i Siena

Første besøk i Volterra for den mannlige del av 

Felix Manye Rodriguez, Volterra 25.9.2011

reisefølget, var på en studietur sommeren 1982, med overnatting på byens kloster, timer med blyant og skisseblokk og motiver fra gater og plasser.  På en senere reise i 2007; på Piazza dei Priori, utenfor Duomo Bapptistero, sitter gitaristen Felix Manye Rodriguez med sin akustiske gitar og fremførte egenkomponert musikk. Hans musikk og disse toner har senere vært til stor glede gjennom cd’en Alma Desnuda. 2011; på vei inn til Piazza dei Priori, på den samme plassen utenfor Duomo Bapptistero hører vi nå igjen toner fra Felix Manye Rodriguez.  Han forteller at han siden 2003 har spilt i Volterra hver sommer, i sommermånedene til og med september.  Han leier en leilighet i Volterra, men bor for øvrig i Berlin hvor han lever som profesjonell musiker med egne konserter.  I yr glede fortelles om det forrige besøket og interessen og gleden ved hans akustiske kunster som fyller kropp og sjel med flotte lyder og stemninger.  CD’er signeres og sermonien foreviges.  Interesserte kan lese mer om Felix Rodriguez på www.felixrodriguez.de.

26.-28.9. Vår ferd fra San Gimignano var plottet inn via San Mineato, en karakteristisk bydannelse med bebyggelse som bukter seg langt toppen av åsryggen, og videre til kystperlen Castiglioncello. Et sted for velbemidlede kunsthandlere fra Firenze og ”mer fattige” mennesker som oss i eksil, på denne årstiden. Her finnes boardwalks langs den bynære strand.  Det er strender litt syd med hvit sand og asurblått hav, strender med marehalm, som fører tankene videre til andre kontinenter og kyster som Stillehavet, Bali osv.  For ro, kontemplasjon og late dager, gir dette rammer for ro og sjelefred med sol, salt, asurblått hav og tur langs stranden med vannet som forsiktig skyller opp på strendene og fukter dine ben.

Hvite strender, asurblått hav.. sør for Castiglioncello

Hotel La Baia Sorriso, Castiglioncello

28.9. Kompasset peker nå tilbake til Liguria etter snart en uke på reise. Og vår italienske GPS-guide, leder oss til SS1 via Pisas skjeve tårn til Pietrasanta. Pietrasanta, et arnested og verksted for mange kunstarter og kunstnere av verdensformat. Med marmor fra Carrara har Pietrasanta gjennom årene trukket til seg kunstnere som Henry Moore, Fernando Botero og Alfredo Pomodoro.  Her lever skandinaviske kunstnere som Erika Anfinnsen og Knut Steen, i tillegg til kunstnere som Fernando Botero. Pietrasanta framstår som en varm og hyggelig by, med gallerier, kunstutstillinger, skulpturer i marmor og støpt bronse på plasser og i gater. For vår del ble Pietrasanta en kort, men inspirerende smakebit, en inspirasjon og aperitiff for fremtidige besøk. 

Skulptur Pietrasanta- støpt i bronse

Skulptur Pietrasanta, - marmor

På vår reise fra Norge 22. august passerte vi Chamonix og Mont Blanc med snø og isbreer, som er godt kjent fra hjemlige breddegrader. Carraras fjell gir assosiasjoner til snø og vinterkledde landskap. Men i 30 graders varme og en høyde på 600- 800 meter over havet, gir dette en annerledes setting.  Underveis til Cave di Marmore åpenbarer det seg gigantiske landskap, fjelltopper som files ned med uttak av tonnevis av marmor til glede for menneskeheten gjennom kunst, arkitektur mv.

Med marmorstøv på dekkene, og med gode minner fra utallige opplevelser i Toscana denne høsten, kjørte vi tilbake til ”hjemlige trakter” i de liguriske høyder, og sovnet utmattet av inntrykk i vår seng i Perinaldo.

Brillefin men for lave sko!!

Bounasera! Arrivederci!!!

TOSCANA - EN REISE I TRE DELER

DEL II

23.-24.9. Autostrada A12, uscita Firenze, svultara a destra, som vår italiensktalende guide på vår GPS befaler.

Vår GPS leder oss gjennom byen, ber oss svinge inn på gater som ikke eksisterer, inn på gater med enveiskjøring og innkjøring forbudt… Passerer broer over elven Arno flere ganger og er 7 minutter fra vårt mål, men kommer ikke nærmere.. Det besluttes å finne parkeringsplass ved elven Arno og finne veien til hotel La Bretagne til fots.  Vel fremme ved hotellet, kan hyggelige medarbeidere i resepsjonen fortelle at alle gater i indre by i Firenze ble lagt om med nytt kjøremønster for 2 måneder siden…

Hotell La Bretagne, inntil elven Arno, 150 meter fra Ponte Veccio og 2 etasjer ned til det Norske konsulatet i Firenze, er et strategisk ankerpunkt for smakebiter av fordums storhet, rennesansekultur, verdslig og geistlig makt. 

Vår følgesvenn Michelin forteller oss at det trengs minimum 4 dager for å få med seg det aller viktigste i Firenze.  Vi fikk ikke med oss alt det som anbefales, men fikk at glimt av KLMs Knut Lystad med frue, som ga et lite nikk til sine landsfrender på sin kveldsvandring til et bedre etablissement.  Selv søkte vi til sidegater, til spisesteder uten bilde av maten. Til steder med kelnere som stolte yrkesutøvere. Modne menn i hvite skjorter og sorte vester, som byr på vin og matkultur og på kulinariske opplevelser for sansene.  Vi husker ikke navnet, men kan helt sikkert guide noen frem til stedet ut fra erindringer og sterke smaksopplevelser.  Vi frekventerte en Ristorante av god italiensk kvalitet. 

Vi reiser ikke på samme måte som japanere og amerikanere, og krysser av på steder med ”been there, done that”, men slår oss ned ved en gatemusiker med akustisk gitar, nyter klanger og lyder ... med kvelden og natten hengende stadig lenger ned rundt hodene våre.

Etter en natt for å ”fordrøye” vår smaks- og sanseinntrykk fra Firenze, tok vi mot til oss og besteg tårnet på Duomen på Piazza il Duomo.  Køene til katedralen var allerede begynt å anta størrelser på mer enn 50 meter og vokste nærmest sekund for sekund.  Vårt valg av tårntur ga køfri access, kun med biglietti – due per favore!  Dette er ikke steder for de med agorafobi eller klaustrofobi, men trinn for trinn flyter menneskene oppover, tett omslynget av steinmasser som nærmest kjærtegner huden på vei opp mot første stopp ved foten av duomens kuppel.  Herfra går ledetråden til innsiden av kuppelen. Med fantastiske fresker med bilder fra himmel og helvete. 

Vel utenfor kuppelens indre billedverden fortsetter ferden i spiraltrapper. Stadig trangere til vi lander på duomens topp ved foten av den øverste spir, høyt over byens tak.

TOSCANA - EN REISE I TRE DELER

DEL I

Perinaldo, 22.9.11. Klokken er 06.55.  Det er spor av liv i dobbeltsengen. To nordmenn i eksil har lagt natten bak seg, nattens drømmer, planer er lagt for dager som skal komme. Denne gangen i Toscana.  Kjente steder fra reiser i studietiden for den ene halvpart av reisefølget.

Vi klatrer ned fra Perinaldo på smale veier før nasjonen har kommet helt i gang.  Kun la Panneteria er oppe for å gi litt påfyll for en gryende dag.

Ventimiglia, kystveien gjennom Borghidera og San Remo, med palmer, fikentrær og kastanjer snor seg langs det buktende kystlandskapet, med asurblått hav, villaer/residensiaer for velbeslåtte….

Før italienerne har gått inn i sitt daglige ”koma” (dvs siestaen) er kilometervis av autostrada lagt bak oss, via La Spezia, og vi forsøker å sette kursen mot Lucca via en vei i fjellene litt innenfor kysten.  Kjente livsnytere og elskere av Italia, Bibbi Børresen og Klaus Hagerup, tipset oss om denne veien, som skulle være en ekstraordinær reise gjennom vakkert landskap og landsbyer. Vår GPS tok oss ti Aulla og videre derfra virket det som om GPS´en holdt til høyre i ethvert kryss. Så en time senere var vi tilbake i La Spezia med litt høyere temperatur inne i bilen enn normal air-condition tilsier.  Reiseselskapet la derfor om ruten. Den korteste veien mellom to punkter, via Carrara - Massa til Lucca.

Gjennom Carrara åpenbarer fjellene seg som fantastiske, nærmest snødekte fjellformasjoner. Et uventet skue i 30 graders varme om ikke naturen, eller Vår Herre, hadde skapt disse fantastiske formasjonene og et materiale som beriker verden gjennom skulpturer, fasadene på Den Norske Opera med mer, hadde verden vært fattigere.  Vi snakker selvsagt om marmor.  De store marmorbruddene er i Carrara, mens håndverkerne og kunstnerne holder til i Pietrasanta, deriblant Knut Steen fra Sandefjord, som er bosatt der.  Pietrasanta er siste stopp på vår Toscana-ekspedisjon og beskrives til slutt i denne reisebeskrivelsen for å være kronologisk edruelig.

22.-23.9.  A15 uscita Lucca…. Albergo Il Ponte… Bed and Breakfast. Ikke på Michelin-guidens anbefalinger, men koselig hjemmelaget. 

Piazza Amfiteatro

Lucca, grunnlagt i det 1. århundre før Kristus av Julius Cesar, garnisonsby med gater i rettvinklet mønster. To gater i kryss med fire byporter som senere er utviklet som en organisk vev med årer, arterier, møtesteder og knutepunkter.  For den som kjenner Tower of London med sine opprinnelige vanngraver som omkranser borgen, er Lucca parallell med dette mønsteret. Lucca er omkranset av grønne friområder uten trær rundt bymuren.  Muren er også byens park og rekreasjonsområde med trær, parker, lekeplasser og en gang-/sykkelvei som innbyggerne bruker til daglige joggeturer, sykkelturer med mer.  Lucca sies å være en snobbete by, men hyggelig og sjarmerende er den med sin fantastiske bymur, grønne lunger og parker både innenfor og utenfor bymuren.  18. november er det konsert i Lucca med Bob Dylan og Mark Knopfler, så tilbud og opplevelser gjelder ikke bare den historiske byen, men også byen som arena for samtidskultur.  Den som besøker Lucca må ikke gå glipp av opplevelsen ved å leie sykkel og sykle på bymuren, og ikke bare en vei, men begge veier på ”the Roman Wall”.